Barnefordeling: Rettigheter ved foreldretvist – Codex Advokat

Foreldretvist oppstår når foreldre ikke er enig om foreldreansvar, samvær og fast bosted etter samlivsbrudd. Dette er aktuelt både ved skilsmisse og ved opphør av samboerskap.

Normalt sett klarer foreldrene å komme frem til en felles enighet og løsninger på egen hånd. Likevel er det flere som ikke klarer å komme frem til enighet.

Når foreldre ikke klarer å finne løsninger, vil neste steg være åta foreldretvisten videre til domstolen.

En foreldretvist for domstolen er en sivil sak mellom mor og far. Det er kort fortalt saker etter barneloven som enten dreier seg om

• Hvor barnet skal bo fast.
• Hvilket samvær barnet skal ha med den andre av foreldrene.
• Hvem som skal ha foreldreansvaret for barnet. .

Som foreldre må man ta stilling til disse problemstillingene både i tilfeller der man ikke er i et samliv når barnet blir født og i tilfeller der det oppstår samlivsbrudd mellom foreldre etter at barnet er født

Formålet med mekling er å komme til felles enighet. Det vil være til det beste for alle parter siden foreldrene normalt sett må forholde seg til hverandre etter saken er avsluttet. På meklingen legges det til rette for opprettelse av en avtale eller et forlik mellom mor og far. Klarer man dette, slipper man å få en dom.

Hvis mor og far ikke kommer til enighet på meklingen, vil saken bringes videre til hovedforhandling og dom.

• Les mer om: Samværsrett - Din [Guide]
• Les mer om: Sakkyndig i barnefordelingssaker
• Les mer om: Dette er gangen i en barnefordelingssak
• Les mer om: Mekling og meklingsattest ved barnefordeling

Når man skal bestemme hvor barnet skal bo fast og omfanget av samværet med den andre av foreldrene, må man se hen til barnelovens bestemmelser.

Barneloven angir nemlig både rettigheter og plikter for foreldre i tillegg til barnets rettigheter. Barneloven bygger på et grunnprinsipp om at hensynet til barnets beste er det sentrale vurderingstemaet for enhver avgjørelse i alle barnefordelingssaker.

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Hensynet til barnets beste fremgår blant annet i barneloven § 48, FNs barnekonvensjon artikkel 3 og Grunnloven § 104.

Imidlertid er det ikke alltid mor og far er enige om hva som er barnets beste og mange foreldrekonflikter handler nettopp om dette.

Både far og mor påstår for eksempel at barnet vil ha det best om det bor fast hos dem.

Man må altså foreta en konkret vurdering av hva som den beste løsningen for dette barnet i denne situasjonen.

Barneloven gir enkelte momenter for vurderingen av barnets beste, men lovens momenter er ikke uttømmende. Gjennom rettspraksis er det trukket retningslinjer for hvilke momenter som er særlig relevante ved avgjørelser som gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær.

Relevant kunnskap kan også hentes fra psykologien. Hva som anses å være til barnets beste er kulturavhengig og vil variere med tid og sted.

• Les mer om: Barneloven
• Les mer om: Barnefordeling når barna er små: Dette bør du vite

Barnets beste er også et prinsipp ved saksbehandlingen i saker etter barneloven.

Barnelovens saksbehandlingsregler fokuserer således på å legge til rette for at foreldrene selv kan bli enige om barnefordelingen.

Dette kommer blant annet til uttrykk ved at foreldre henvises til utenrettslig mekling før en sak kan bringes inn for retten. Videre skal dommeren på hvert trinn i saken vurdere om det er mulig å oppnå forlik mellom partene og legge forholdene til rette for det.

Hvis foreldre ikke blir enige om barnefordelingen, kan hver av partene reise sak for domstolen. Barneloven kapittel 7 omhandler saksbehandlingen i saker om foreldreansvar, barnets faste bosted og samvær.

Saken må reises for den domstol der barnet har verneting, det vil si der barnet bor fast.

Hvis saken bringes inn for retten, skal avgjørelser rette seg etter det som er best for barnet. Dette følger av barneloven § 48 og Grunnloven § 104.

Når en barnefordelingssak skal behandles i domstolen, kan retten oppnevne en sakkyndig. Den sakkyndige skal bistå dommeren med sin særlige faglige kompetanse, slik at retten og partene finner den beste løsningen som er til barnets beste.

Alle barn har rett til å bli i ivaretatt og få omtanke fra sine foreldre. Denne retten er slått fast i barneloven § 30. Med "omsorg og omtanke" menes at barnet opplever kjærlighet, trygghet, oppmerksomhet, mulighet for stell og samvær med andre, stell og pleie med mer.

Loven har ingen standard for hvordan omsorgen skal utøves. Dersom omsorgen imidlertid ligger under et minstemål, kan barnevernet gripe inn.

Konkret går foreldreansvar ut på at foreldre har rett og plikt til å bestemme for barnet i personlige forhold. Foreldrene skal utøve foreldreansvaret ut fra barnets behov og interesser.

Gifte foreldre har felles foreldreansvar for barna de har sammen. Fra 1. januar 2006 har samboende med felles folkeregistrert adresse, automatisk felles foreldreansvar for barn født etter dette tidspunkt.

Når foreldrene ikke er gift eller bor sammen når farskapet blir etablert, har moren foreldreansvaret alene. Foreldrene kan avtale at de skal ha felles foreldreansvar, eller at far / mor skal ha foreldreansvaret alene.

Avtalen må sendes til skattekontoret (folkeregisteret) for å være gyldig. Avtalen må være skriftlig og begge foreldre må ha signert den.

Foreldre som har fått barn uten å bo sammen, men som flytter sammen senere, får ikke felles foreldreansvar som følge av flyttemeldingen. De må sende egen avtale om felles foreldreansvar til skattekontoret.

• Les mer om: Foreldreansvar: Hva er dine rettigheter og plikter?
• Les mer om: Barnets faste bosted og delt fast bosted

Ved en skilsmisse hvor ekteparet har barn sammen vil det kunne oppstå vanskelige spørsmål om barnefordelingen.

Formålet med meklingen er å få foreldre til å inngå en skriftlig avtale om barnefordelingen, herunder om foreldreansvaret, barnets faste bosted og om samværsrett. Avtalen skal utformes etter det som vil være den beste ordningen for barnet eller barna.

Foreldre vil kunne avtale delt fast bosted. Det innebærer at barnet bor fast hos dem begge. Dersom barnets faste bosted er hos den ene forelderen, vil den andre forelderen være henvist til samvær med barnet.

Dersom foreldrene i forbindelse med en skilsmisse ikke kommer til enighet om barnefordelingen, kan hver av dem reise sak for retten. Domstolen vil kunne avsi dom om fast bosted og samvær

Det er barnets beste som også her skal være det styrende for domstolens avgjørelse. Barnets mening skal vektlegges etter dets alder og modning, og når barnet er fylt 12 år skal det legges stor vekt på barnets mening.

• Les mer om: Skilsmisse - Din [guide] fra advokaten
• Les mer om: Barnefordeling ved samlivsbrudd for samboere

Når ekteskap ryker eller samboerskap opphører, oppstår spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for barna og hvor de skal bo fast. Foreldre har full avtalefrihet til å bestemme barnets bostedsordning.

Barneloven gir retningslinjer for hvordan dette skjønnet skal utøves, og den sentrale rettesnoren er hva som er best for barnet.

• Les mer om: Kan du flytte med barnet uten den andres samtykke?

En 60/40-fordeling vil si at barnet har fast bosted hos den ene av foreldrene og samvær med den andre av foreldrene 40 % av tiden.

Denne ordningen medfører at den av foreldrene som har barnet 40 % av tiden må betale barnebidrag til den andre. Barnebidraget blir beregnet ut fra blant annet foreldrenes inntekt og antall samværsdøgn samværsforelderen har.

Noen foreldre samarbeider dårlig og kommunikasjonen dem imellom kan være vanskelig. Det er viktig at barnet holdes utenfor konflikten, og at samværsordningen er en løsning som er god for barnet.

En 50/50-fordeling, eller delt fast bosted, vil si at foreldrene deler samværet med barnet, og at barnet har delt fast bosted, det vil si at barnet bor like mye hos begge foreldre.

En 50/50-fordeling innebærer at foreldrene i fellesskap må ta alle avgjørelser vedrørende omsorgen for barnet. Det innebærer blant annet avgjørelser om barnehage, fritidsaktiviteter, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser vedrørende barnets dagligliv. Delt fast bosted krever godt samarbeid mellom foreldrene.

Vanligvis praktiseres denne ordningen ved at barnet bor annenhver uke hos hver av foreldrene. Det er imidlertid opp til foreldrene hvordan denne ordningen skal gjennomføres og noen velger også en ordning der barnet bor 14 dager hos hver av foreldrene.

Det avgjørende må være hvilken ordning som er til det beste for barnet. Mange foreldre samarbeider dårlig og kommunikasjonen dem i mellom kan være vanskelig. Det er viktig at barnet holdes utenfor konflikten, og at samværsordningen er en løsning som er god for barnet.

En 80/20-fordeling vil si at barnet har fast bosted hos den ene av foreldrene og samvær med den andre av foreldrene 20% av tiden.

Denne ordningen med medfører at den av foreldrene som har barnet 20 % av tiden må betale barnebidrag til den andre. Barnebidraget blir beregnet ut fra blant annet foreldrenes inntekt og antall samværsdøgn samværsforelderen har.

Det avgjørende må være hvilken ordning som er til det beste for barnet. Mange foreldre samarbeider dårlig og kommunikasjonen dem i mellom kan være vanskelig. Det er viktig at barnet holdes utenfor konflikten, og at samværsordningen er en løsning som er god for barnet.

Barnefordeling 70/30 innebærer en samværsordning der barnet er omtrent fem dager i uken hos en av foreldrene, og to dager hos den andre. Det vil si 70 prosent hos den ene og 30 prosent hos den andre.

Eventuelt kan det være en samværsordning der barnet har et utvidet helgesamvær med den ene forelderen annenhver uke, for eksempel torsdag ettermiddag til mandag morgen. Det vanligste når det gjelder samværsordning er for øvrig å tenke antall dager og timer, og ikke brøk.

Ofte vil dette bety at barnet bor fast hos den av foreldrene som barnet er mest hos, men ikke nødvendigvis. Foreldrene kan også ha avtalt delt bosted, noe som innebærer at foreldrene i fellesskap må ta alle avgjørelser vedrørende omsorgen for barnet. Det innebærer blant annet avgjørelser om skole, barnehage, fritidsaktiviteter, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser i barnets liv.

Foreldrene kan avtale den samværsordningen de ønsker. Det er en forutsetning at samværsordningen er til det beste for barnet, og den bør tilpasses fortløpende ettersom barnet blir eldre og barnets behov endres.

Når foreldrene flytter fra hverandre og det har blitt bestemt hvem som skal ha barnet boende hos seg, må spørsmålet om den andre forelderens samværsrett avklares.

Retten til samvær står sterkt i norsk rett. Barnet og den av foreldrene som barnet ikke bor hos, har en gjensidig rett til samvær med hverandre.

Foreldrene kan selv avtale omfanget av samværsretten ut ifra hva de mener er best for barnet. Hvis foreldrene ikke blir enige kan spørsmålet bringes inn for retten.

Uavhengig av om det er foreldrene eller retten som bestemmer omfanget av samvær, skal barn som har fylt syv år (og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter) få informasjon og muligheten til å si sin mening før en avgjørelse tas. Dette følger av barneloven § 31 annet ledd.

Barnets mening skal bli vektlagt etter alder og modenhet. Når barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på barnets mening.

I barneloven oppstilles enkelte momenter som det blant annet skal legges vekt på ved avtale eller avgjørelser om samvær.

Disse momentene er hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, hvor gammelt barnet er, i hvilken grad barnet er knyttet til nærmiljøet (status quo), reiseavstanden mellom foreldrene og hensynet til barnet ellers.

I utgangspunktet har foreldre full avtalerett, og kan dermed selv avtale hvordan reisekostnadene skal fordeles. Etter loven skal reisekostnader ved samvær deles forholdsmessig etter inntekt. Dette innebærer at den med høyest inntekt dekker mer av reisekostnadene.

• Les mer om: Reisekosnader ved samvær

En del fedre beskriver at de etter et samlivsbrudd opplever å bli satt på sidelinjen. Dette til tross for at Barneloven er kjønnsnøytral, og at ingen av foreldrene i utgangspunktet har rett på mer samvær med barnet enn den andre.

Ny norsk forskning viser at det kan få negative konsekvenser for barn å miste kontakt med far, og at det kan få innvirkning på deres helse og selvoppfatning.

• Les mer om: Fars rettigheter ved barnefordeling etter samlivsbrudd

Etter barneloven § 2 er mor til barnet den kvinnen som har født barnet. Det fremgår videre av barneloven § 3 første ledd at far til barnet er den mannen som mor er gift med ved fødselen.

Som medmor til barnet, er den kvinnen mor er gift med ved fødselen når barnet er avlet ved assistert befruktning innenfor godkjent helsestell og med kvinnen sitt samtykke til befruktningen, jf. barneloven § 3 annet ledd.

Hvis farskap eller medmorskap ikke følger av reglene i barneloven § 3, kan faren eller medmor erklære farskap under svangerskapet eller etter at barnet er født, jf. barneloven § 4 første ledd og § 4a første ledd.

Det følger av barneloven § 40 at hvis to foreldre har foreldreansvaret sammen, så må begge samtykke til at barnet skal flytte til utlandet. Hvis bare den ene har foreldreansvaret, kan ikke den andre forelderen sette seg imot at barnet flytter ut av landet.

Dessverre hender det at en forelder tar barn ut av landet uten den andre forelderen som har foreldreansvar samtykker. Det hender også at en forelder tilbakeholder barn i utlandet etter et ferieopphold.

Barnebortføring er en straffbar handling etter norsk lov, jf. straffeloven § 216. Barnebortføringssaker krever det at stater samarbeider på kryss av landenegrensene for å få barnet tilbakeført til bostedslandet.

Norge har tiltrådt tre konvensjoner om barnebortføring; Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980 og nordisk konvensjon.

• Les mer om: Barnebortføring - Hva gjør du?

Foreldrene har plikt til å sørge for sin barn; sørge for mat, klær og tak over hodet. Utover dette må de dekke barnas utgifter og sørge for at de får utdannelse og kan holde på med meningsfulle fritidsaktiviteter.

• Les mer om: Hva er underholdsplikt?

Hvis foreldrene ikke innretter seg etter avtale eller avgjørelse om samværsrett som har tvangskraft, kan Fylkesmann eller domstol beslutte at det skal iverksettes tvangsmidler. Disse skal bidra til at samværsretten gjennomføres i henhold til avtale eller beslutning.

• Les mer om: Tvangsmidler ved samværsrett

Mange stiller derfor spørsmål til hvor mye en barnefordelingssak kan koste, og hvor mye det koster å få bistand fra en advokat.

Hver sak er individuell, og dermed er det vanskelig å tilby en forhåndsberegnet kostnadsoppstilling. Likevel har våre advokater skrevet an artikkel for å hjelpe deg å få en oversikt over mulige kostnader knyttet til en eventuell foreldretvist om barnefordeling.

• Les mer om: Hva koster en barnefordelingssak?

Last ned vår PDF-guide

Barnefordeling

Vi bistår klienter over hele landet.