Barnefordeling

• Barnets beste
• Foreldreansvaret
• Barnets faste bosted
• Samværsrett
• Far er viktig for barn
• Foreldreskap
• Barnebortføring
• Underholdsplikt
• Tvangsmidler
• Prosessen i foreldretvister etter barneloven

Barnets beste i barnefordelingssaker

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Hensynet til barnets beste fremgår blant annet i barneloven § 48, FNs barnekonvensjon artikkel 3 og Grunnloven § 104.

Foreldre har i utgangspunktet en plikt til å tilrettelegge en samvær- og omsorgssituasjon som er til det beste for barnet. Imidlertid er det ikke alltid foreldre er enige om hva som er barnets beste og mange foreldrekonflikter handler nettopp om dette. Både far og mor påstår for eksempel at barnet vil ha det best om det bor fast hos dem. Barnets beste som et grunnleggende hensyn har blant annet til formål å fremheve at barnet er den sentrale personen. Man må altså foreta en konkret vurdering av hva som den beste løsningen for dette barnet i denne situasjonen.

Barneloven gir enkelte momenter for vurderingen av barnets beste, men lovens momenter er ikke uttømmende. Gjennom rettspraksis er det trukket retningslinjer for hvilke momenter som er særlig relevante ved avgjørelser som gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær. Relevant kunnskap kan også hentes fra psykologien. Hva som anses å være til barnets beste er kulturavhengig og vil variere med tid og sted.

Bli enige

Barnets beste er også et prinsipp ved saksbehandlingen i saker etter barneloven. Det anses å være til barnets beste at foreldrene kommer til enighet. Barnelovens saksbehandlingsregler fokuserer således på å legge til rette for at foreldrene selv kan bli enige om barnefordelingen. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at foreldre henvises til utenrettslig mekling før en sak kan bringes inn for retten. Videre skal dommeren på hvert trinn i saken vurdere om det er mulig å oppnå forlik mellom partene og legge forholdene til rette for det.

Foreldreansvaret

Alle barn har rett til å bli i ivaretatt og få omtanke fra sine foreldre. Denne retten er slått fast i barneloven § 30. Med "omsorg og omtanke" menes at barnet opplever kjærlighet, trygghet, oppmerksomhet, mulighet for stell og samvær med andre, stell og pleie med mer. Loven har ingen standard for hvordan omsorgen skal utøves. Dersom omsorgen imidlertid ligger under et minstemål, kan barnevernet gripe inn.

Konkret går foreldreansvar ut på at foreldre har rett og plikt til å bestemme for barnet i personlige forhold. Foreldrene skal utøve foreldreansvaret ut fra barnets behov og interesser. Når barnet blir eldre skal foreldrene legge økende vekt på barnets mening i takt med barnets alder og modenhet.

Felles foreldreansvar

Gifte foreldre har felles foreldreansvar for barna de har sammen. Fra 1. januar 2006 har samboende med felles folkeregistrert adresse, automatisk felles foreldreansvar for barn født etter dette tidspunkt. Når foreldrene ikke er gift eller bor sammen når farskapet blir etablert, har moren foreldreansvaret alene. Foreldrene kan avtale at de skal ha felles foreldreansvar, eller at far skal ha foreldreansvaret alene. Avtalen må sendes til skattekontoret (folkeregisteret) for å være gyldig. Avtalen må være skriftlig og begge foreldre må ha signert den. Foreldre som har fått barn uten å bo sammen, men som flytter sammen senere, får ikke felles foreldreansvar som følge av flyttemeldingen. De må sende egen avtale om felles foreldreansvar til skattekontoret.

• Les mer om foreldreansvaret - rettigheter og plikter her
• Les mer om forsørgelse av barn her
• Les mer om delt bosted her

Barnets faste bosted

Når ekteskap ryker eller samboerskap opphører, oppstår spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for barna og hvor de skal bo fast. Foreldre har full avtalefrihet til å bestemme barnets bostedsordning.

Barneloven gir retningslinjer for hvordan dette skjønnet skal utøves, og den sentrale rettesnoren er hva som er best for barnet.

• Les mer om barnets faste bosted.
• Les mer om reisekostnader ved samvær.

Samværsrett

Når foreldrene flytter fra hverandre og det har blitt bestemt hvem som skal ha barnet boende hos seg, må spørsmålet om den andre forelderens samværsrett avklares.  

Retten til samvær står sterkt i norsk rett. Barnet og den av foreldrene som barnet ikke bor hos, har en gjensidig rett til samvær med hverandre.

Foreldrene kan selv avtale omfanget av samværsretten ut ifra hva de mener er best for barnet. Hvis foreldrene ikke blir enige kan spørsmålet bringes inn for retten.

Uavhengig av om det er foreldrene eller retten som bestemmer omfanget av samvær, skal barn som har fylt syv år (og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter) få informasjon og muligheten til å si sin mening før en avgjørelse tas. Dette følger av barneloven § 31 annet ledd. Barnets mening skal bli vektlagt etter alder og modenhet. Når barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på barnets mening.

I barneloven oppstilles enkelte momenter som det blant annet skal legges vekt på ved avtale eller avgjørelser om samvær. Disse momentene er hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, hvor gammelt barnet er, i hvilken grad barnet er knyttet til nærmiljøet (status quo), reiseavstanden mellom foreldrene og hensynet til barnet ellers.

• Les mer om samværsrett.

Far er viktig for barn

En del fedre beskriver at de etter et samlivsbrudd opplever å bli satt på sidelinjen. Dette til tross for at Barneloven er kjønnsnøytral, og at ingen av foreldrene i utgangspunktet har rett på mer samvær med barnet enn den andre. Ny norsk forskning viser at det kan få negative konsekvenser for barn å miste kontakt med far, og at det kan få innvirkning på deres helse og selvoppfatning.

• Les mer om: Far er viktig for barn

Foreldreskap

Etter barneloven § 2 er mor til barnet den kvinnen som har født barnet. Det fremgår videre av barneloven § 3 første ledd at far til barnet er den mannen som mor er gift med ved fødselen. Som medmor til barnet, er den kvinnen mor er gift med ved fødselen når barnet er avlet ved assistert befruktning innenfor godkjent helsestell og med kvinnen sitt samtykke til befruktningen, jf. barneloven § 3 annet ledd.

Hvis farskap eller medmorskap ikke følger av reglene i barneloven § 3, kan faren eller medmor erklære farskap under svangerskapet eller etter at barnet er født, jf. barneloven § 4 første ledd og § 4a første ledd.

Det hender at det oppstår usikkerhet om hvem som er barnets biologiske far. Codex advokat kan bistå barn eller foreldre som har spørsmål om farskap og fremgangsmåten i disse sakene.  

Barnebortføring

Det følger av barneloven § 40 at hvis to foreldre har foreldreansvaret sammen, så må begge samtykke til at barnet skal flytte til utlandet. Hvis bare den ene har foreldreansvaret, kan ikke den andre forelderen sette seg imot at barnet flytter ut av landet.

Dessverre hender det at en forelder tar barn ut av landet uten den andre forelderen som har foreldreansvar samtykker. Det hender også at en forelder tilbakeholder barn i utlandet etter et ferieopphold.

Barnebortføring er en straffbar handling etter norsk lov, jf. straffeloven § 216. Barnebortføringssaker krever det at stater samarbeider på kryss av landenegrensene for å få barnet tilbakeført til bostedslandet.

Norge har tiltrådt tre konvensjoner om barnebortføring; Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980 og nordisk konvensjon.

• Les mer om barnebortføring her.

Underholdsplikt

Foreldrene har plikt til å sørge for sin barn; sørge for mat, klær og tak over hodet. Utover dette må de dekke barnas utgifter og sørge for at de får utdannelse og kan holde på med meningsfulle fritidsaktiviteter.

• Les mer om underholdsplikt.

Tvangsmidler

Hvis foreldrene ikke innretter seg etter avtale eller avgjørelse om samværsrett som har tvangskraft, kan Fylkesmann eller domstol beslutte at det skal iverksettes tvangsmidler. Disse skal bidra til at samværsretten gjennomføres iht. avtale eller beslutning.

• Les mer om tvangsmidler.

Prosessen i foreldretvister etter barneloven

Hvis foreldre ikke blir enige om barnefordelingen, kan hver av partene reise sak for domstolen. Barneloven kapittel 7 omhandler saksbehandlingen i saker om foreldreansvar, barnets faste bosted og samvær.

Et vilkår for å reise sak for retten, er at foreldrene kan legge frem meklingsattest fra familievernkontoret. Saken må reises for den domstol der barnet har verneting, det vil si der barnet bor fast.

Hvis saken bringes inn for retten, skal avgjørelser rette seg etter det som er best for barnet. Dette følger av barneloven § 48 og Grunnloven § 104.

Vi bistår deg ved spørsmål om barnefordeling!

Barnefordeling kan by på utfordringer, både knyttet til bosted, forsørgelse og hva barnet selv ønsker. For å løse en barnefordeling best mulig kan det være lurt å få bistand av en advokat med erfaring fra slike saker.

Alle familierettslige problemstillinger må håndteres individuelt og på riktig måte for å nå frem. Vurderingen kan være til dels kompleks og derfor kan det være lurt å få bistand ved barnefordeling.