Vederlagskrav ved skilsmisse

Svekkelse av delingsgrunnlaget kan enten skje ved at en ektefelle overfører felles midler til poster som er unntatt fra likedeling, eller ved at vedkommende svekker delingsgrunnlaget vesentlig på en utilbørlig måte ved å bruke opp felles midler til egen fordel.

Svekkelse av delingsgrunnlaget kan for det første skyldes at en av ektefellene har flyttet midler ut fra felleseiet og over til poster som er unntatt fra likedeling. Eksempelvis kan felleseiemidler være plassert i egen særeiebolig. I slike tilfeller vil den andre ektefellen kunne kreve vederlag for de uttatte midlene.

Til tross for ovennevnte vederlagsbestemmelse, har en ektefelle en viss frihet til å omdisponere egen formue uten at dette skal kunne danne grunnlag for et vederlagskrav. Dette vil hovedsakelig være tilfellet når bruken av felleseide midler er å anse som uvesentlig.

Det er imidlertid ikke mulig å gi noe generelt svar på hvor grensen for ektefellenes handlefrihet går, ettersom det må foretas en konkret skjønnsmessig vurdering av hvert enkelt tilfelle.

Vederlagskravet skal i utgangspunktet besørge en reell likedeling, og vederlagets størrelse skal derfor tilsvare maksimalt det beløpet som en ektefelles netto rådighetsdel er redusert med som følge av den andre ektefellens disposisjon. Dersom vederlaget trekkes fra etter at likedelingen har funnet sted, halveres beløpet.

• Les mer om: Skilsmisse
• Les mer om: Likedeling
• Les mer om: Skjevdeling
• Les mer om: Formuesforhold

Delingsgrunnlaget kan videre være svekket som følge av at felles midler er brukt til den ene ektefellens fordel uten at det har funnet sted noen overføring til vedkommende sine særeieposter.

Hva som er en «utilbørlig» adferd og en «vesentlig svekkelse» av delingsgrunnlaget, beror på en konkret skjønnsmessig vurdering. Rettspraksis har imidlertid slått fast at det må foreligge et «sterkt kritikkverdig forhold» for å kategorisere en handlemåte som «utilbørlig».

Midlene som er brukt må vurderes opp mot det ektefellen har ervervet; unnlatelse av sparing vil normalt ikke danne grunnlag for et vederlagskrav ettersom en ektefelle i utgangspunktet ikke har noen plikt til å øke delingsgrunnlaget.

Ødeleggelse av eiendeler og betydelig personlig forbruk, kan bli gjenstand for vederlagskrav etter bestemmelsen. Gaver vil i utgangspunktet ikke bli betegnet som utilbørlige, men unntak kan tenkes dersom gaven er motivert av et nærliggende skilsmisseoppgjør.

Det må også her foretas en konkret vurdering, der bl.a. hvem som er gavens mottaker er av betydning. Arv er verdier som ikke vil bli inkludert i felleseiet, og avkall på arv vil derfor ikke kunne betegnes som utilbørlig.

Vederlagskravets størrelse skal i utgangspunktet tilsvare det beløpet delingsgrunnlaget er redusert med som følge av den utilbørlige adferden.

I noen tilfeller har ikke ektefellen økt sitt eget særeie på bekostning av felleseide midler, men har bidratt til å øke den andre ektefellens særeie. I slike tilfeller kan vedkommende også tilkjennes et vederlag fra den andre ektefellen. Vederlag kan tilkjennes både når ektefellens særeie er økt på bekostning av felleseide midler, og når det er økt på bekostning av den andre ektefellens særeie.

Anvendelsen av denne vederlagsbestemmelsen er også gjenstand for en konkret skjønnsmessig vurdering. Sentrale momenter ved vurderingen vil være medvirkningens art og omfang, og ved fastsettelsen av vederlagets størrelse vil særeiets karakter og årsaken til at partene har særeie være avgjørende.

En ektefelle plikter ikke å gjøre et vederlagskrav gjeldende selv om ovennevnte bestemmelser er oppfylt. Dersom en ektefelle velger å unnlate å kreve vederlag, vil ikke dette regnes som avkall på lodd og ektefellens kreditorer kan dermed heller ikke forfølge vederlagskravet.

Det samme gjelder konkursboet til den ektefellen som velger å avstå fra vederlagskravet.

Vi bistår klienter over hele landet.