Fordeling av eiendeler ved skilsmisse

Når ektefellenes verdier er fordelt enten ved avtale mellom partene eller ved skiftetakst/rettskraftig dom, blir spørsmålet hvordan selve eiendelene skal fordeles, såkalt naturalutlegg.

I noen tilfeller er gjenstandens verdi det sentrale, og partene foretrekker å motta penger fremfor eiendelen.

I andre tilfeller kan det være en fordel å få utlagt selve gjenstanden – taksten er kanskje satt lavt, bruksverdien for ektefellen er høyere enn omsetningsverdien eller man har personlige bånd til gjenstanden.

• Les mer om: Skilsmisse
• Les mer om: Skilsmisseoppgjør
• Les mer om: Formuesforhold mellom ektefeller
• Les mer om: Skifte av bo - likedeling
• Les mer om: Skifte av bo - skjevdeling

På samme måte som ved fordelingen av verdiene mellom ektefellene, har partene i utgangspunktet også avtalefrihet når det gjelder fordelingen av selve eiendelene.

Partene står følgelig fritt til å avtale hvem som skal få utlagt hvilke gjenstander ved skilsmisseoppgjøret.

Dersom partene ikke kommer til enighet, slår ekteskapsloven fast at hver av ektefellene har rett til å beholde det vedkommende «fullt ut eller for det vesentlige eier», dersom dette ikke er åpenbart urimelig etter forholdene.

På tross av at en eiendel eies av begge parter, kan en part likevel kreve gjenstanden utlagt til seg dersom han eller hun eier en andel som er å anse som «vesentlig» i forhold til den annen part.

Hva som skal til for å oppfylle dette vesentlighetskravet må vurderes konkret, men det har i teorien vært antydet at vesentlighetsgrensen er overtrådt der en part eier ¾ av gjenstanden eller mer.

Retten en ektefelle har til å få gjenstander utlagt til seg, er ikke unntaksfri. Utlegg av en gjenstand vil for det første ikke kunne finne sted der dette er å anse som åpenbart urimelig overfor den andre ektefellen.

Her vil hensynet til den andre part være det sentrale, og vedkommendes behov for, eller interesse i, gjenstanden.

Dersom det blir konkludert med at det vil være åpenbart urimelig å utlegge en eiendel til en av partene, vil retten til naturalutlegg falle bort og partene må selge eiendelen dersom de ikke kommer til enighet om fordelingen.

Videre vil en ektefelle kunne gis rett til å få utlagt til seg visse eiendeler som begge parter normalt vil være sterkt knyttet til og ha et like stort behov for. Det vil her foretas en avveining, der gjenstanden kan bli utlagt til den av partene som alt i alt har et større behov for gjenstanden.

Slike eiendeler vil kunne være fast eiendom eller andel av fast eiendom som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, andel eller aksje i boligselskap eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av felles bolig har vært knyttet til, leiekontrakt om rett til felles bolig og vanlig innbo i felles hjem.

Det må her foretas en avveining av om den ene parts behov eller interesse oppfyller lovens krav om «særlige grunner». Dette må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Boliger som er overtatt på odel eller ervervet fra en av partenes slekt som arv eller gave, kan ikke utlegges til den andre parten.

Dersom partene ikke kommer til enighet om fordelingen av en eiendel og den ikke blir utlagt til en av partene etter ovennevnte bestemmelser, kan hver av partene kreve eiendelen solgt.

Det er gjort to unntak fra retten til å kreve en eiendel solgt. For det første kan private brev og andre eiendeler der avhendelse til fremmede vil virke «anstøtelig», ikke kreves solgt. For det andre kan utestående fordringer bare kreves solgt når inndrivelse av disse vil medføre særlig opphold eller ulempe.

I tilfeller der den ene parten sitter i meget beskjedne kår og ikke har mulighet til å løse ut den andre, bestemmer loven at vedkommende kan overta vanlig innbo på tross av at verdien overstiger det han eller hun ellers kunne krevet ved oppgjøret uten å løse ut den andre parten kontant.

Dersom verdien av gjenstandene som en part har fått utlagt til seg overstiger det beløpet ektefellen skal ha under oppgjøret, må vedkommende betale differansen til den andre parten.

Der dette ikke lar seg gjøre, må eiendelen selges slik at verdiene blir fordelt korrekt mellom partene. Unntak gjelder for fast eiendom, andel av fast eiendom eller andel eller aksje i boligselskap. I slike tilfeller må den andre parten nøye seg med en fordring med pantesikkerhet i eiendommen. Fordringen kan imidlertid sies opp med 6 måneders varsel.

Et skilsmisseoppgjør kan ta tid, og den som har krav på et utjevningsbeløp som følge av reglene om naturalutlegg, vil kunne lide et rentetap som følge av dette.

Renteplikt vil imidlertid ikke oppstå før den alminnelige saksbehandlingstiden i forbindelse med oppgjøret er utløpt, ettersom det er først på dette tidspunktet en parts krav på å få overført penger fra den andre parten anses som forfalt.

Renter skal derfor først tilkjennes når det har gått to år regnet fra det såkalte skjæringstidspunktet. Selv om renteplikt er hovedregelen, kan plikten bortfalle dersom det ikke er «rimelig etter forholdene».

Vi bistår klienter over hele landet.