Dødsdisposisjoner

I live kan gjøre hva man vil med sine eiendeler. Men kan gi bort alt man eier til den man måtte ønske, det være seg en livsarving, en veldedig organisasjon eller andre. Slike frie disposisjoner mens man er i live kalles livsdisposisjoner.

Det er imidlertid viktig å merke seg at en del disposisjoner kan bli regnet som såkalte dødsdisposisjoner selv om de gjennomføres mens vedkommende fremdeles er i live. For slike dødsdisposisjoner kommer arvelovens bestemmelser inn, slik at disse både må være gjort i testaments form og overholde arvelovens regler for pliktdelsarv og minstearv for å være gyldige disposisjoner.

For det første vil det foreligge en dødsdisposisjon dersom man har gitt en gave som ikke fullbyrdes før etter giverens død.

For at en gave skal anses som fullbyrdet før giveren går bort, sier man at disposisjonen må ha hatt "realitet" for giveren. Med "realitet" mener man i dette tilfellet at disposisjonen må ha hatt en rettslig virkning for giveren mens han fremdeles var i live.

Et eksempel på denne problemstillingen finner vi i de tilfeller hvor en forelder har valgt å overføre boligen til ett av sine barn og da kan det oppstår spørsmål om denne gaven hadde realitet for giveren mens vedkommende var i live.

Momenter ved en slik vurdering vil f.eks. være om bruksretten gikk over til mottaker eller om giveren forbeholdt seg denne, om det var giver eller gavemottaker som etter overdragelsen dekket eierutgifter på eiendommen som f.eks. forsikringer, kommunale avgifter, vedlikehold/påkostninger osv.

Dersom man etter en samlet vurdering kommer frem til at overføringen av eiendommen ikke var ment å få realitet for giveren før vedkommende hadde gått bort, vil resultatet bli at disposisjonen anses som en dødsdisposisjon. Den vil da ikke være gyldig med mindre det ble opprettet testament og testamentets innhold var i tråd med de øvrige reglene i arveloven.

For det andre foreligger det en dødsdisposisjon når en gave er gitt mens giveren lå på dødsleiet, selv om gaven ble fullbyrdet mens giveren fremdeles var i live.

Ved vurderingen av om giveren juridisk sett var på dødsleiet, er det et grunnleggende vilkår at giveren selv må ha visst at han skulle dø i nærmeste fremtid. Dersom giveren ikke var klar over det, har det ingen betydning at giveren i dør kort tid etter disposisjonen. Dette er den subjektive siden av dødsleievurderingen.

Videre er det et krav om at giveren rent objektivt faktisk var døende. En giver regnes altså ikke for å ligge på dødsleiet, bare fordi vedkommende selv tror han skal dø. Spørsmålet blir dermed hvor nært forestående døden må være før man regnes for å ligge på dødsleie. Dette er ikke slått fast i loven, men i rettspraksis har man sett at disposisjoner foretatt så lenge som 4 1/2 måneder før dødstidspunktet er blitt ansett for å ha skjedd på dødsleiet. Det kan imidlertid være verdt å merke seg at denne grenses kan endre seg etter hvert som legevitenskapen stadig utvikler seg og får bedre prognostiske teknikker.

Ta kontakt med en av våre advokater dersom du har spørsmål vedrørende grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjoner eller dersom du ønsker bistand til opprettelse av testament.

Vi bistår klienter over hele landet.