Fars rettigheter ved barnefordeling etter samlivsbrudd

Svaret er at hverken mor eller far har eksplisitte rettigheter etter barneloven. Avgjørelsen i barnefordelingssaker skal utelukkende rette seg etter hva som er "best for barnet". Dette følger av barneloven § 48.

Fedre som ønsker å sikre en fortsatt og utstrakt kontakt med barna etter samlivsbruddet, må derfor argumentere for at det er i barnets interesse at det bor hos han eller at man har regelmessig samvær. Man kommer ikke langt med å snakke om sine egne rettigheter.

Momenter som tillegges vekt ved barnefordelingen:

Barnets alder

Det er en kjensgjerning at små barn ofte har en sterkere tilknytning til mor enn far. Dette handler om biologi og om hva som derfor ofte blir den naturlige ansvarsfordelingen i begynnelsen av barnets liv. Det er imidlertid viktig å huske på at barnas behov forandrer seg etter hver som barnet vokser til. Det som er det beste for et barn på 1 år er ikke nødvendigvis det beste for et barn på 5 år. Det er altså ikke slik at slaget er tapt, kun fordi at mor får den største delen av samværet når barnet er lite. Ofte kan det være en god ide å lage en samværsavtale som regulerer hvordan samværet gradvis skal økes etter hvert som barnet blir eldre, eller at man avtaler hvor ofte man skal gå sammen og revurdere avtalen. Dersom mor ikke går med på å utvide samværet selv om barnet har blitt eldre, kan man alltid prøve spørsmålet i domstolene.

Tidligere omsorgsfordeling

Umiddelbart etter samlivsbruddet kan det være i barnets interesse at hverdagen fortsetter i størst mulig grad som før. Dette innebærer blant annet at man kan ønske å videreføre den omsorgsfordelingen som ble praktisert før bruddet. Dersom det var slik at mor utførte 90% av omsorgsoppgavene mens foreldene bodde sammen, så kan det vær vanskelig for far å kreve en 50/50 løsning rett etter bruddet. Dersom man fordelte omsorgsoppgavene likt under samlivet, stiller man naturligvis langt sterkere.

Barnets mening

Det følger av loven at barn som har fylt 7 år har rett til å bli hørt om hva som er deres mening i forbindelse med barnefordelingen. Barn under 7 år kan også høres dersom de er modne nok og har evne til å danne seg synspunkter om saken. Videre følger det av loven at man skal legge avgjørende vekt på meningen til et barn som har fylt 12 år, også her forutsatt at de har oppnådd normal grad av modning. Dersom barnet har en klar formening om hvor det ønsker å bo og hvor mye samvær det ønsker, så vil dette altså kunne få avgjørende betydning for saken i en domstol. Barnets egen mening kan imidlertid også bli satt til side, da barnet ikke alltid er i stand til å forstå sitt eget beste.

Status quo-prinsippet

Da man mener at barnet ofte kan ha best av at oppvekstforholdene er så stabile som mulig, finner retten ofte å legge til grunn en løsning som sikrer at dagens situasjon videreføres i størst mulig grad. Dette kan for eksempel få betydning i de sakene hvor en av partene planlegger å flytte. Særlig litt eldre barn kan oppleve det som vanskelig å reise fra det miljøet som de har etablert seg i. Dette momentet kan derfor tale for at barnet burde bli boende hos den forelderen som ikke skal flytte.

Avslutningsvis er det viktig å understreke at denne momentlisten på ingen måte er uttømmende. Andre momenter som kunne vært nevnt er om barnet har spesielle behov som letter kan ivaretas hos den ene forelderen, og ikke minst mor og fars individuelle omsorgsevne. Historie med vold, rus eller psykiatri hos en av foreldrene, kan naturligvis medføre redusert samværet dersom problemene gjør forelderen mindre skikket til å ta ansvar for barnet.